Nukleærmedisin er et fagfelt der man bruker radioaktive stoffer til å diagnostisere og behandle pasienter med ulike tilstander, ofte kreft. De radioaktive stoffene brukes enten alene eller sammen med et sporstoff (tracer), og tas opp i ulike typer vev. Radioaktive legemidler kalles radiofarmaka. Man utnytter kroppens egne prosesser til å visualisere ulike sykdommer eller skader, og dette kan bidra til å stille riktig diagnose og dermed finne riktig behandling. Fagfeltet, som er en egen medisinsk spesialitet, deles ofte i konvensjonell nukleærmedisin, nukleærmedisinsk terapi (behandling) og PET (postitronemisjonstomografi).
Ved konvensjonell nukleærmedisin og PET må pasientene få tilført små mengder radioaktivitet slik at det kan avbildes med kamera som er spesiallaget for dette. Ved konvensjonell nukleærmedisin bruker man gammakamera kombinert med CT til avbildning, og bildene kalles scintigrammer. PET-undersøkelser bruker man PET-scannere som er kombinert med CT- eller MR-teknologi. De radioaktive stoffene gis som regel intravenøst, men kan ved noen undersøkelser gis oralt eller ved injeksjoner rett under huden. Ved behandling med radioaktive stoffer gis det som regel som en kapsel eller en injeksjon. Ved behandling gis det oftest større doser med radioaktive stoffer, og man kan da behandle enkelte sykdommer, for eksempel kreft i skjoldbruskkjertelen. På den måten kan man få vært med på å både utrede, men også behandle en pasient for alvorlig sykdom.
Radioaktiviteten som brukes er nødvendig for å lage bilder eller behandle sykdommer. Med unntak av ved behandling brukes lave doser, og stort sett med isotoper som har lav energi. De radioaktive stoffene har også relativt kort halveringstid, oftest bare noen timer. For pasientene er stråledosene sammenlignbare med en vanlig røntgenundersøkelse. De som jobber med nukleærmedisin bærer målere som detekterer egne stråledoser, og bruker i tillegg en del skjerming bly for å holde strålingen på et så lavt nivå som mulig. Ved å ta en del forhåndsregler får personalet lave doser som er godt under grensenivåene som er satt. De ansatte er ofte med i hele prosessen, helt fra den radioaktive isotopen lages, til pasienten får det tilført og til bildene tas.
Det jobber både bioingeniører og radiografer på nukleærmedisinske avdelinger, sammen med fysikere, leger og administrativt personell. De radioaktive stoffene lages på en hotlab, og stiller krav til å arbeide både nøyaktig og aseptisk. Noen steder har man også fasiliteter for å lage egne radiofarmaka til PET-undersøkelser. Dette krever mye utstyr og kompetanse, og finnes kun noen få steder i landet; Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det kreves da blant annet en syklotron, produksjonslab og egen lab for kvalitetskontroll (QC). Ved St. Olavs Hospital er både radiografer og bioingeniører godt involvert i både produksjon og kvalitetskontroll av radioaktive legemidler, i tillegg til tillaging og administrasjon av radiofarmaka, samt bildetaking.
Referanser
St. Olavs Hospital
Bilder
1: Premier Radiology Tennessee | PET/CT [Internett]. [sitert 2. mai 2023]. Tilgjengelig på: https://www.premierradiology.com/premier-radiology-tennessee-pet-ct/