De tre hovedprinsippene for strålevern

Når man arbeider med nukleærmedisin er det flere strålekilder man må være observante på: radiofarmake (radioaktive legemidler), pasienter som har fått tilført radiofarmaka, kontroll- og kalibreringskilder samt eventuelt radioaktivt avfall.

Tiden man eksponeres for en radioaktive stoffer har mye å si for hvilken dose man utsettes for. Ved å planlegge arbeidsoppgaver godt, kan tiden man eksponeres for strålingen reduseres mye. Det er også viktig å sørge for at man arbeider så lite som mulig i områdene der det er stråling, og gjør annet arbeid der man er godt skjermet.

Avstanden til strålekilden er svært avgjørende for hvor mye stråling man vil bli ekponert for. Tommelfingerreglene er at jo lengre unna man er strålekilden, jo lavere dose. Doseraten man får fra små kilder er invers proporsjonal med avstanden til kilden, så et godt skritt ekstra unna strålekilden vil utgjøre mye. Det viktigste er å unngå direkte kontakt med strålekilden.

Skjerming mellom strålekilden og en selv er med på å minimere stråledosen. Skjermingsmaterialets oppgave er å absorbere mesteparten av strålingen. Man velger materiale på skjermingen ut fra hva slags stråling man utsettes for. Bly benyttes i stor grad, men på PET benyttes også Wolfram til skjerming, da det har større atomtetthet enn bly, og dermed skjermer bedre. Ved arbeid med betastråling kan man for eksempel bruke lettere materialer, for eksempel plekiglass. (1)

Referanser

1: Henriksen T. Stråling og helse – Fysisk institutt [Internett]. 2. utgave. 1995 [sitert 23. mars 2023]. Tilgjengelig på: https://www.mn.uio.no/fysikk/tjenester/kunnskap/straling/index.html

Bilder

2: St. Olavs Hospital