Radioaktive stoffer, eller isotoper, er generelt ustabile og vil derfor sende ut partikler, som gjerne kalles radionuklider, fra atomkjernene. På den måten frigjøres energi i form av stråling. Man sier da at stoffet henfaller («dør ut»).
Bilde 1: Grafen viser hvordan stråling fra en radioaktiv kilde avtar med tid, oppgitt i halveringstider (3) 
Bilde 2: ulike halveringstider for ulike isotoper (4)
Halveringstid defineres som tiden det tar før halvparten av kjernene har henfalt, og dermed når aktiviteten til stoffet er halvert. Halveringstiden varierer fra stoff til stoff, og er vesentlig å ha kunnskap om ved bruk av radioaktive stoffer i nukleærmedisin. Halveringstid betegnes ofte som T1/2, og formel 1 viser hvordan den beregnes.
Hvor lambda er konstant, det vil si henfallskonstanten eller desintegrasjonskonstanten.
Fysisk halveringstid
Fysisk halveringstid er den tiden det tar for mengden av en radioaktiv isotop å reduseres til halvparten av den opprinnelige mengden. Den fysiske halveringstiden varierer for hver isotop, og endres ikke av ytre påvirkning. I nukleærmedisin bruker man den enkelte isotops unike halveringstid til å for eksempel beregne korrekt dose som skal gis til en pasient, og til et bestemt tidspunkt. I mellomtiden holdes da det radioaktive stoffet skjermet slik at det kan henfalle til riktig dose. (1, 2)
Biologisk halveringstid
Når en organisme tar opp et stoff, kan det akkumuleres i organer og vev før det skilles ut. Når det er snakk om nukleærmedisin handler biologisk halveringstid om hvor lang tid det tar for halvparten av et radioaktivt stoff skilles ut av kroppen. De fleste stoffene som benyttes i nukleærmedisin skilles ut via nyrene og urinveiene, men også fra tarmsystemet, da som avføring. I praksis vil derfor biologisk halveringstid være kortere enn fysisk halveringstid. (1)
Effektiv halveringstid
Dersom en kjenner til både den fysiske (tF) og den biologiske halveringstiden (tB) til et radioaktivt stoff, kan man beregne effektiv halveringstid, tE. Beregningsformel for tE er illustrert i figur 1. (1, 2)
Det gir et mål på hvor raskt en radionuklide skilles ut fra en organisme.
Referanser
1: Henriksen EK, Henriksen T. Vår strålende verden temahefte 2. Fysisk institutt, Universitet i Oslo; 1998.
2: Henriksen T, redaktør. Radioaktivitet, stråling, helse. Oslo: Universitetsforlaget; 2015. s. 158
Bilder
3: Henriksen T. Stråling og helse – Fysisk institutt [Internett]. 2. utgave. 1995 [sitert 23. mars 2023]. Tilgjengelig på: https://www.mn.uio.no/fysikk/tjenester/kunnskap/straling/index.html
4: St. Olavs Hospital